Vanskelig å kjønne

Det finnes mange måter å gjøre kjønn feil, og veldig få måter å gjøre det riktig på. Heteronormene forteller oss hvordan vi skal være heterofile kvinner og menn. Disse normene legger rammer for vår oppførsel, utseende og vår identitet enten vi er hetero, homo eller noe annet.

Vi opplever en mengde forventninger og usagte krav til hvordan vi skal være, og det er ikke sikkert at alle er enige i hvordan normene dikterer at vi skal være som mennesker. Ord som skeiv, queer, genderqueer og genderfuck kan beskrive disse andre måtene å gjøre og forstå kjønn.

Heftet Vanskelig å kjønne? tar opp spørsmål knyttet til kjønn og identitet, med et særskilt fokus på transpersoner. Det inneholder korte tekster om noen av de vanligste begrepene som brukes i forbindelse med kjønnsoverskridere, noen anbefalinger til lesere og skolepersonell, og fire personlige historier. I en av dem skriver ”Kirsebom”, “Jeg liker å vise kropp som utydelig og vanskelig, og vise at det går an å være så fri at man ikke følger feilaktig logikk om ”tilhørighet”. Tenker du deg fri fra kjønn, så er bevegelsene, uttrykkene og forelskelsene frie også, og mange begrensninger forsvinner. Du trenger ikke møte forventninger om kropp, interesser, evner og forelskelser. Du kan også være friere, om du forstår og velger det!”

Klassetrøbbel

Masteroppgaven ligger nå på universitetets hjemmesider.

Rettighetsbasert utvikling – tullprat på stylter?

Oppgaven har belyst noen aspekter ved rettighetsbasering. ActionAid vil skape nye verdier og ivrer etter et paradigmeskifte der de er kontrollert av mottakerne, ikke giverne. Verdensbanken ser ut til å gjøre seg komfortabel med begrepet og fortsette med stø kurs mot markedsliberalisering uten reelle endringer i holdninger og handlinger. Og Sucam sliter med å kombinere kravene til rettighetsfokus som AAIK stiller, og kravene til økonomisk effektivitet som markedet stiller, og det ser ut til at de siste seirer i praksis. For å forstå sammenhengen mellom disse ulike måtene å bruke rettighetsspråket på har jeg tydd til Gramscis teori om hegemoni og tolket rettighetsbasering som en mothegemonisk teori som blir transformert til en teori som legitimerer hegemonens posisjon.

Selv om RBA ikke er tullprat på stylter i Benthams opprinnelige mening, er bildet likevel tiltrekkende. Går du på stylter, rager du høyt over menneskemassen, så alle kan se deg, men sporene du setter på bakken er minimale og med store mellomrom. Rettighetsbaserte tilnærminger til bistand har tildels de samme trekkene. RBA er velegnet for festtaler, og for å oppnå en posisjon på ”the high moral ground”, mens effektene på bakkenivå og grasrotnivå er små, fordi menneskerettighetene underlegges enigheten om at det ikke finnes noen alternativer til nyliberal kapitalisme.

Denne oppgaven har gått fra menneskerettighetsoptimisme, til menneskerettighetspessimisme. Optimisme, fordi på et retorisk nivå er det stadig økende anerkjennelse av behovet for å sikre rettigheter for alle gjennom å etablere menneskerettigheter som retningslinjer for bistand. Pessimisme, fordi det ser ut til å være et stort sprik mellom retorikk og virkelighet, fordi handling framdeles skjer innenfor rammene av nyliberal markedsdisiplin, og det er ikke sikkert menneskerettigheter er det rette utgangspunktet for å forandre det hegemoniet.

Små aktører kan enten ende opp med å legitimere en hegemonisk maktmodell ved å ukritisk bruke den samme, eller de kan greie å bevisst utfordre systemet ved å vise en annen måte å bruke begrepene på, en annen forståelse av hva deltakelse og ansvarlighet er, at man ikke bare kan kreve det av statsapparatet, men også av bistandsapparatet. Rettighetsbasering er et forholdsvis nytt konsept, hva resultatet blir går framdeles ikke an å spå. Denne oppgaven har belyst noen problemstillinger rundt rettigheter som idealpolitikk i møte med nyliberalisme som realpolitikk. Det gir grunn til pessimisme, fordi sterke nyliberale krefter har definisjonsmakt til å definere menneskerettigheter innen en nyliberal ramme. Det gir også grunn til optimisme, fordi rettigheter også kan brukes bemyndiggjørende, og nettopp denne muligheten kan utfordre en nyliberal definisjon.
tullprat-paa-stylter

Kjønnskvoterte kjernefamilier

Fra Dagsavisen juni 2008

Ingen ved sin fulle fornuft, eller med en akademisk karriere å passe, ville foreslå gitte sammenhenger mellom kropp og psyke. Raseteori er utdatert, det samme gjelder frenologi. Heftede øreflipper og haiketomler har aldri resultert i slik forskning.

Likevel er det noen som prøver seg. I Bioteknologinemndas høringsuttalelse til Regjeringens forslag til ny ekteskapslov går et mindretall mot å endre bioteknologiloven for å tilby assistert befruktning til lesbiske par. Denne endringen er en naturlig følgesak av å innføre en ekteskapslov som ikke begrenser ekteskapet, med fordeler og ulemper, til heterofile par.

Begrunnelsen deres lyder blant annet ”Det er tydelige biologiske og psykologiske forskjeller [mellom kjønnene], noe som jo er grunnlaget for kjønnkvotering”. For Skeiv Ungdom er dette et interessant utsagn, ikke bare fordi det leder til en konklusjon vi er uenig i, men også fordi vi har en annen oppfatning av premissene som legges til grunn. For det første er vi tvilende til hvor kategorisk det er mulig å påvise forskjeller mellom kjønnene, og for det andre mener vi at grunnlaget for kjønnskvotering er en ulik maktstruktur i samfunnet heller enn ”kjønnenes egenart” som Bioteknologinemnda hevder.

Kjønnkvotering betyr blant annet at en skal tilstrebe minimum 40% kvinnelig representasjon i styrer. Kjønnskvotering handler om å øke kvinners beslutningsmyndighet i et arbeidsliv preget av ulikhet i lønn og ledelse. Kjønnskvotering handler om kvinners deltakelse i politikk og arbeidsliv. Kjønnskvotering handler ikke om kjønnenes egenart. Kvinner som gruppe har ikke nødvendigvis andre kvaliteter enn menn som gruppe, men det er heller ikke derfor de skal kvoteres inn. De skal kvoteres inn i arbeidsliv og beslutningstakende organer fordi det vitner om en grov ulikhet i makt at kvinner utgjør over halvparten av befolkningen, men at styrer likevel mener det er en utfordring å fylle en andel på 40% med kvinner. NOU nr 6/2008 om Kjønn og Lønn skriver at kjønnskvotering er et middel mot ”indirekte diskrimineringsformer, for mye lederrekruttering skjer gjennom uformelle nettverk”. Utredningen skriver mye som burde være interessant for mindretallet i nemnden, eksempelvis at ”hvert menneske har en rett til å bli vurdert som et individ, ikke som en del av en gruppe”. Da burde det ringe en varsellampe hos dem som vil tilskrive kvinner som gruppe særegne psykologiske kvaliteter.

I tråd med denne argumentasjonsrekken vil sikkert noen også trekke inn den siste tidens diskusjon om pappapermen som et bevis for at far er viktig. Og det er sant, det er viktig at spedbarn får gode og tette bånd til begge foreldrene, men foreldrenes kjønn er av mindre viktighet. I tillegg er ulikheter i lønn og karrieremuligheter det viktigste argumentet for at menn skal ta ut lengre permisjon. Dette binder igjen tilbake til økonomisk ulikhet, ikke psykologiske og biologiske forskjeller. Et siste argument mot å bruke kjønnskvotering som grunnlag for å nekte lesbiske assistert befruktning er at kjønnskvotering dreier seg om institusjoner, stat og næringsliv. Det er viktig at disse speiler mangfoldet i samfunnet. Men dette er ikke familiens rolle.

Retten til assistert befruktning er et av de største stridspunktene i behandlingen av forslaget til felles ekteskapslov. Skeiv Ungdom mener at det er en selvfølge at stabile lesbiske par og barna deres ikke skal diskrimineres mot i denne delen av lovverket. Vi respekterer trosbasert skepsis til assistert befruktning generelt, men så lenge dette er et tilbud til heterofile par er det urett å kjempe for å forskjellsbehandle mennesker. Flertallet i Bioteknologinemnden ser heldigvis dette, og vektlegger i sin høringsuttalelse at hva som forstås som naturlig varierer sterkt i tid og rom, og at inseminasjon av lesbiske medfører teknologi som er lite kostnadskrevende og lett å ta i bruk. Flertallet kommer med en rekke kritiske vurderinger, men er for å tilby assistert befruktning til lesbiske, blant annet siden dette tilbys i Sverige, Danmark, Finland og England, og norsk lovgivning dermed kan være i utakt i sin restriktivitet. Skeiv Ungdom håper flertallets slutninger får gjennomslag ved behandlingen av lovforslaget 11. juni. Avslutningsvis er det verd å trekke inn nok et sitat fra deres uttalelser, ”Når man snakker om rollemodeller, er hvordan partnerne fyller sine roller overfor barnet like viktig som hvilket kjønn omsorgspersonene har”.

Arbeidere i alle land – foren eder! – men hva er nå egentlig en arbeider?

I denne oppgaven har jeg brukt teorier om globalisering og fagbevegelse til å argumentere for at den internasjonale solidariteten som Bakunin oppfordret til 1860-tallet er minst like nødvendig i dag. Heldigvis har den bedre forutsetninger enn for både 150 år siden og 20 år siden. Det økte behovet og de bedrede mulighetene kan tilskrives den globaliserte kapitalismen og nyliberal politikk. Ut i fra den gitte problemstillingen laget jeg en egen utfordring, nemlig uformell sektor og forståelsen av en arbeider. Den stadig voksende uformelle økonomien er en utfordring som også er et resultat av globalisert kapitalisme. Utfordringene der er delte, for det første en enorm variasjon i arbeidsformer og kulturer. Mot den kan man stille fagbevegelsens evne til å konstruere en abstrakt klasseidentitet på tvers av øyensynlige forskjeller. For det andre tradisjonell kollektiv lønnskamp ikke reflekterer interessene til selvsysselsatte. Mot den utfordringen kan man argumentere for en økende interesse for å tenke nytt, og en allerede mer variert arbeidsform og organisering i eksisterende fagbevegelse. Til sammen finnes det nesten et like mangfoldig sett av muligheter for å håndtere utfordringen som det finnes mangfold både i tradisjonell arbeiderklasse og blant uformelle arbeidere.

Så til spørsmålet om hva en arbeider egentlig er. Avsnittene om klassetilhørighet og abstrakt homogenitet viser at begrepet om ’arbeiderklassen’ i marxistiske analyser allerede har beveget seg forbi en rekke skiller og ulikheter, som kjønn og religion. Og reelt fagforeningsarbeid er like viktig i offentlig sektor som i industri, hvor arbeidsgiver og produksjonsmiddelsforholdet kan være like diffust som i uformell sektor. Problemet ligger altså, som Laclau (1917) påpeker, i lønnsrelasjonen, og her må både fagbevegelse og marxistisk teori om klasser tenke nytt for å kunne jobbe mot et mål om å sikre forholdene for en arbeider ved å sikre forholdene for alle arbeidere. I så måte ligger det mye verdifull lærdom hos SEWA og andre fagforeninger i Sør som jobber med denne situasjonen.

For Lambert og Webster (2001) utgjør globalisering den felles fienden som kan knytte en felles front på tvers av nasjonale og sektorvise skiller. Deres anbefaling er å jobbe for å finne tilbake til den systemkritiske motstandsbevegelsen de mener at karakteriserte fagbevegelsen for hundre år siden heller enn å jobbe for globale kollektive forhandlinger. Oppgaven har vist at arbeidet med å inkludere den uformelle økonomien og fagforeninger i Sør kan være med å bidra til en slik dreining, fordi de allerede jobber med temaer utenfor fabrikkportene.

En viktig avsluttende betenkelighet er å unngå moderniseringsteoretiske og paternalistiske konnotasjoner. For mange representerer uformell sektor et skritt tilbake til fagbevegelsens spede begynnelse i Europa fordi mange av de kampene som er viktige for den uformelle økonomien og samfunn i Sør i sin helhet på sett og vis er ”ferdige” i Nord. Likevel er det viktig å ikke sette seg som bedreviter og prøve å styre prosessene med å bedre levevilkårene for uformelle arbeidere. Blant annet risikerer man da å miste følelsen av selvrespekt som var så viktig for SEWAs medlemmer (Hill 2001).

hvem-er-egentlig-en-arbeider

Den nødvendige ulydigheten

Når lovverket truer menneskers mulighet til å ha det godt med sin kropp og sin identitet, kan det være nødvendig å bryte loven.

fra NyTid 27.06.08

http://www.nytid.no/meninger/artikler/20080627/den_nodvendige_ulydigheten/

Forestill deg en steinknaus. Sorter de små steinene i en haug, og de store steinene i en annen. Det vil gå greit ganske lenge, men etter hvert vil du komme til de mellomstore, de som det ikke er så lett å plassere. Tenk på andre blandede mengder. I alle vil noen kategorier skille seg klart ut, mens andre forblir vage.

Nå er champagneflaskene tømt og sigarene stumpet. Rettighetskampen for lesbiske og homofile er kommet til en viktig seier med den nye ekteskapsloven, og den kampen kan trappes ned. Mange påpeker at tiden nå er inne for internasjonalt arbeid og har rett i det. Tiden er også inne for å utvide våre perspektiver innenfor våre nasjonale grenser. Stort sett har organisasjoner som Skeiv Ungdom og LLH kjempet for seksuelle minoriteter. Men diskrimineringsmekanismene vi utsettes for, er de samme som usynliggjør kjønnsoverskridere. Anslag sier at én av 10 000 er transkjønnet. Noen kvalifiserer til diagnosen «transseksualisme» og får kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets klinikk for Gender Identity Disorder (GID). Men flere avvises derfra, ofte fordi de ikke ønsker fullstendig kjønnsbekreftelse. Disse står uten medisinsk tilbud, og uten diskrimineringsvern.

«De fleste har en opplevelse av å være kvinne eller mann og forstår disse som de eneste alternativene. Dette gjelder ikke alle. Noen føler seg ikke som kjønn i det hele tatt, føler seg som begge kjønn, eller vil ikke forholde seg til kjønn. Noen vil bare ha en øvre operasjon, eller bare hormoner, eller begge deler, men ikke ‘ny’ penis eller vagina. Da er de ikke ekte etter definisjonene til GID», skriver Caro Kirsebom i et opprop til Helsetilsynet. Vi er her tilbake til steinknausen: Variasjonene mennesker imellom er enorme, å tro at biologisk, genetisk, sosialt, fysisk og kulturelt kjønn enkelt lar seg forene i to altomfavnende og gjensidig utelukkende kategorier er mildt sagt forenklende.

En av dem som har vært sentrale i å utvide forståelsen av kjønn er legen og sexologen Esben Esther Pirelli Benestad. Esben Esther opplever seg selv som tokjønnet eller «helt uspesifisert trans». Hin lever godt med det, slik andre lever godt som for eksempel ikke-kjønnet. Som lege har hin hjulpet tre transpersoner som ikke får hjelp fra GID, med å få fjernet brystene. De har fått rekvisisjon om «brystreduksjon på grunn av ryggsmerter» til en privatklinikk.

Historien om en av de Pirelli Benestad har hjulpet, har lekket til GID og Helsetilsynet. Det er tatt ut anklage mot Benestad fordi det i Norge bare er GID som har tillatelse til å behandle kjønnsrelaterte behov. Hin er også anklaget for misbruk av statens midler fordi det er brukt en rekvisisjon der staten betaler for kirurgien, og det er ulovlig både å skrive og følge en feilaktig rekvisisjon.

Her er det nødvendig å se på bakgrunnen til lovbruddene. For dem det gjelder, handler det om liv og helse. Det er helt nødvendige lovbrudd. Årsaken er GIDs enevelde og ekskluderende kjønnsforståelse, som står i utakt med mye samfunnsfaglig og naturvitenskaplig teori. Esben Esther mente at hin etisk sett måtte ta ansvar og være den som brøt loven til det beste for dem som ikke finner seg hjemme i et strengt tokjønnsregime.

GID er livsviktig for dem som får behandling der, men kan også være livsfarlig for dem som avvises derfra. Når lovverket truer menneskers mulighet til å ha det godt med sine kropper, identiteter og liv, kan det være nødvendig å bryte loven. Pirelli Benestad har gjort det, men det betyr ikke at det er hins legepraksis som skal korrigeres, men heller lovverket og behandlingstilbudet.